Av en eller annen grunn påpeker alle at jeg ser tynnere og tynnere ut for hver dag, men er ikke helt sikker på om det stemmer.
Jeg ser stadig vekk forandringer på kroppen, mye tydeligere enn jeg har gjort før. Nå begynner jeg og faktisk få kvinnelige former, og det er jo utrolig kult. Jeg begynner virkelig å se resultatet av det jeg har jobbet for i over 1 år nå. Det jeg er mest stolt av er at jeg virkelig ikke gir opp, uansett hva. Jeg trives så ufattelig godt med den nye livsstilen min. Det er gøy, utfordrende og givende. Nå kan jeg med hånden på hjerte si at jeg er stolt av meg selv. Det har jeg vel egentlig ikke sagt, og samtidig ment, før nå i det siste.
Noe som gnager ekstra godt nå for tiden er all den løse huden på magen. Jeg vil så gjerne ha det bort, og helst i går. Jeg har hatt noen harde runder med meg selv om kveldene, sikker på grunn av at jeg har vært sliten av ketosen. Jeg har vært utrolig følsom, og følt at ingen ting er bra nok. Det er forferdelig å føle og tenke slik om seg selv. Man går litt inn i en ond sirkel.
Mine tanker de siste ukene:
Jeg har følt jeg ikke duger til noe, og at alt jeg jobber for bare er bortkastet fordi jeg aldri kommer til å se ut slik jeg vil. Jeg har strekkmerker og overflødig hud. Jeg har vært veldig lei meg fordi at jeg ikke tok tak i livet mitt tidligere enn jeg har gjort. Om jeg var like sterk for 10 år siden, ville jeg ikke hatt problemer med løs hud og strekkmerker på samme måte som i dag. Dette er vondt å tenke på, vondt å føle at man har vært for «svak» tidligere i livet.
Men samtidig er jeg på en måte «glad», (missforstå meg rett), for at jeg lot det gå så langt som jeg gjorde. Om jeg ikke hadde gjort det hadde jeg nok ikke hatt muligheten til å hjelpe så mange rundt meg som sliter med de samme problemene. Jeg ville ikke skrevet denne bloggen, jeg ville ikke kunne delt mine tanker og meninger rundt det å skrifte drastisk livsstil. Jeg ville nok ikke hatt den samme lidenskapen for trening og kosthold som jeg har i dag. For grunnen til nettopp denne lidenskapen kommer jo gjennom at jeg har sett 2 verdener. En utrolig vond side, og en utrolig bra. Jeg har også lært å presse mine egne grenser, på måter jeg ikke trodde var mulig. Jeg har lært å sette pris på livet på en helt ny måte. Jeg har vist andre at det faktisk er mulig om man bare vil det sterkt nok.
Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene dette fantastiske livet jeg lever i dag, men uansett er jeg utrolig takknemlig for at jeg får lov til å leve det hver dag. Møte fantastisk inspirerende mennesker, som griper dagen på fantastiske måter. Som lever med smerter som mange ikke kunne tenke seg fantes, men som kjemper videre for å leve et fantastisk liv.
Med denne bloggen har jeg åpnet meg 110%, jeg har delt min vanskeligste, tøffeste og mest sårbare øyeblikk med dere. Jeg har lært utrolig mye om meg selv, og mennesker rundt meg. Jeg er glad for at ting ikke skjer over natten, men forløper over tid. På denne måten får jeg mulighet til å være tilstede i alle øyeblikk av livet mitt.
Treningen i ketose går overraskende bra, noe jeg er meget fornøyd med. Humøret går i berg og-dalbaner, men det tåler jeg for en liten periode. Jeg går fra 0-100 på 10 minutter, og jeg vet ikke engang hvorfor. Det har ikke alltid sammenheng med mat.
På lørdag kjøpte jeg forresten en olabukse i str. 42 ! Når jeg tok den på meg var jeg en stk. overlykkelig jente. Dette går tydelig fremover, og jeg gleder meg hver dag til å ta enda ett musekritt i riktig retning. Jeg blåser i hva motemagasiner og catwalker mener er flott.
Jeg er stolt av mine kvinnelige former !
Tune in
